Header InResidence

Deling av husrom over internett i København

DETTE STEDET ER ÅPENT FOR TILTAKSSTRATEGIER OG ASSOSIERTE PROSJEKTER

Airbnb-leilighet i København, Digital Plattform (2015). Foto: Airbnb.

Situasjonsbeskrivelse:

Situasjonsbeskrivelsen skal sette rammene for In Residence: Utlysning etter intervensjonsstrategier og Utlysning etter assosierte prosjekter samt åpne opp for arkitekturrelaterte spørsmål knyttet til hvert sted.

Leilighetsdeling gjennom nettbaserte avtale- og betalingssystemer blir mer og mer populært verden over. Dette fører til nye bo- og overnattingsformer som utfordrer tradisjonelle forhold mellom handel og turisme, bolig og eierskap. For en by som København, som har vært en pioner innenfor kollektive bo- og leveformer helt siden 1970-tallet, kan man si at dagens trend, der firmaer som Airbnb gjør det stort, bygger på tilsvarende ideologi, kommunetankegang og fellesskapsverdier, men at det som uttrykker seg nå er en god del mer kommersielt. Kanskje kan man se det som «markedsversjonen» av 1970-tallets delingskultur.

Airbnb, den største plattformen for boligdeling, startet i San Fransisco i 2008 og har i dag spredd seg til mer enn 190 land. Airbnb i København åpnet eget kontor i 2012. Homeshare-firmaet bidrar med informasjon, distribusjon og tilgang til lister og oversikter over privateide leiligheter og hus, som er til leie for kortere eller lengre tidsrom. Nettstedet presenterer en hel rekke hjem, boliger og overnattingssteder og man kan søke opp og booke alt fra små ekstra rom i privatboliger til hele leiligheter og hus. Ofte blir denne typen overnattingsmulighet sett på som mer personlige enn sterile hotellrom.

Airbnb fungerer slik at ukjente gjester betaler for å bo blant huseiers ting og eiendeler. Noen ganger mens eier er hjemme og bruker resten av boligen. Andre ganger mens eier er borte og leier ut hele leiligheten eller huset.

Modellen sies å utfordre tradisjonelle oppfatninger om hva et hjem er, og hva turisme er. Møbler og effekter i et utleiehjem kan kjøpes inn og plasseres rent strategisk, ene og alene for å fremme økt interesse fra gjester. Framfor egentlig å være personlig eiendeler fungerer innredningen mest med tanke på at den skal være økonomisk innbringende. En av Airbnbs grunnleggere har formulert det slik: «Gjesten søker ikke bare Futon-madrassen eller en seng i seg selv, men også den midlertidige følelsen av å bo som en lokal, og dermed være en lokal. Overnattingsgjesten søker en autentisk opplevelse. Som del av selve turistopplevelsen vil man, mer eller mindre ubevisst, låne livet til den man leier av, enten det er for en kortere eller lengre periode.» [1]

Endringene i turistindustrien, som Airbnbs utleiesystem åpner for, gjør det enklere for fremmede å møtes og bli kjent. Forandringene gir også mulighet for økt økonomisk aktivitet utenfor tradisjonelle turistruter og hotellområder. Samtidig får slike boligdelingssystemer også en viss kritikk. Rapporter har vist at Airbnbs tjenester i verste fall bidrar til å øke boligmangelen i sentrale områder, og til en viss grad skjuler det faktum at boligprisene nå er så høye at svært mange mennesker, paradoksalt nok, ikke greier å betale lån og husleie uten å leie ut sitt eget hjem via nettet. [2] På den måten kan man argumentere for at Airbnb faktisk er med å tilsløre kontroversielle realiteter, til tross for hyggelig retorikk på firmaets hjemmesider, om å høre til overalt. [3]

Idet dette fellesskapet for gjester og utleieverter over hele verden vokser, kan man også se for seg at det som startet som et ideelt delingsprosjekt, senere kan gjøre næring av grenser, oppholdstillatelser og statsborgerskap – som et alternativ til tradisjonelle pass og visum ­– ved hjelp av algoritmestyrte profiler, tillitsmålinger og smart lock-systemer. [4]

Med en målestokk som dekker alt fra oppblåsbare madrasser til turisttyngede byer, følger det naturlig at arkitektenes ekspertise problematiseres. Arkitektene jobber direkte med grenselandet mellom lovgivningen og våre fysiske omgivelser, de definerer dokumenter, visualiserer prosesser og behandler den arkitektoniske logikken den såkalte delingsøkonomien fører med seg.

Rapport fra stedet (en smakebit):

Living Architectures om deling av husrom over internett i København

Rapportene om disse stedene er bestilt fra en gruppe internasjonale arkitekter, kunstnere, journalister og andre fagpersoner. Målet med bestillingen er å utfordre forestillinger om “sted” som utelukkende dreier seg om geometriske grenser og kontekstuelle referanser. Intervensjonsstrategier og assosierte prosjekter må ikke nødvendigvis svare direkte på disse rapportene.

GUESTS:
We arrived yesterday night in a nice, spacious and cozy apartment. The owners, a charming mid-age man and his wife with two lovely boys, welcomed us very warmly but left us rather quickly after giving us a ton of tips and useful infos to walk around in the city.

As we were rather tired we stayed home all the evening. I wouldn’t have thought a night at home could have been more entertaining and exotic than visiting an ethnographical museum! The apartment was full of objects and personal stuff.

The owners are for sure collectors because from artworks to CDs, books, photos or knick-knacks of any kind, the house is packed with personal objects.

We spent all night rummaging in all this. My husband concentrated on the bookshelves. He played dozens of CDs – mainly world music – reviewed their tastes in films and books – tons of crime novels and horror films – and looked at their art collection, literally covering the walls – a rather questionable taste of erotico-provocative style. Our two kids were absorbed by the quantity of games they found in the children’s room. What an excitement! For my part, I spent most of my time in the bedroom and in the bathroom, sniffing the perfumes and cosmetics – rather fancy and sophisticated I have to say! Just as the wardrobe. A lot of black in the closet, but with sometimes some bits of eccentricity. For dinner I dressed up with some clothes I found in the bedroom. Velvet black suit. Borsalino. Shiny red slip. I made a hit! Even if my husband started to worry saying I was exaggerating. But then I convinced all of them to find something in the drawers to wear on too. We had such a good laugh! I don’t remember much about the dinner and the night on this super large bed, but waking up in the morning our headache was talking on its own… We had such a good fun that evening that we could have stayed the full week-end closed in.

Having let us enter their life this way, Chris, Samantha and their kids seem to be a worth-to-know family!

OWNERS:
This week-end, we rented our flat to an Italian family. As they arrived much later than scheduled, I was a bit nervous when they arrived. To be honest they looked pretty different from their online profile, which proves once again how much you can create yourself a mock identity on Facebook, etc. The mother looked at least 10 years older, and the smiling blond kids were much more turbulent than what I imagined from their holiday pictures. The father, an engineer, didn’t look neither as sharp as he seemed on his LinkedIn bio.

As usual, we tried to be welcoming and convivial but when you see the kids jumping on your sons’ beds and the lady greedily looking at your family photos, you can’t avoid feeling a bit invaded and overwhelmed in this kind of situation. But let’s say that I am getting more and more used to this, trying to relativize even if I have to admit that a slight apprehension persists. Since our last bad experience, I decided to make a few changes in order to leave more serenely the keys to my guests. As when we rent the apartment we are staying at a friend’s, living in a building almost on the other side of the street, the first times we stayed at the window for some hours - a true remake of Hitchcock’s movie - trying to observe what was happening in the apartment. But honestly you don’t see much…

A crazy friend of us told us once to leave the surveillance camera of our alarm system on. I thought it was just insane! But my wife, less worried by ethics than me, pushed me to do it. I know that’s bad, but since I discovered all what my guests were doing in the apartment, believe me, I feel much less guilty. Initially it was a real shock watching these strangers going through your personal belongings, laid down on your bed with their shoes on or making love on your sofa. It made me so nervous.

But, as I said, my wife has a much more playful mind. She spent her time in front of the computer watching the video as if it was her new TV series. I am sure she would have a lot to confess to her psychoanalyst but little by little she managed to convert me too. Since then we turned this into a sort of Saturday night family program. All gathering around the computer in a joyful atmosphere, we look at it as if it was a video game of our own family life. Pretty funny!

Living Architectures praktiserer som kunstnere, filmskapere, produsenter og forleggere. Gruppen består av Ila Bêka and Louise Lemoine. De to har arbeidet sammen de siste ti årene, med hovedfokus på forskning og eksperimentering med fortellinger og film knyttet til samtidsarkitektur. Siden 2007 har teamet utviklet en serie filmer med tittelen «Living Architectures». Serien vant i klassen for beste arkitekturfilm ved Archifilm i Lund, 2013. «Koolhaas Houselife» (58 min, 2008) har høstet internasjonal hyllest som selve «kultfilmen om arkitektur» (El Pais), og er antagelig deres mest kjente film med Guadalupe, den uimotståelige hushjelpen i Rem Koolhaas' hus i Bordeaux. Living Architectures prosjekter er vist ved en rekke internasjonale kulturinstitusjoner, deriblant MOMA i New York, Centre Pompidou og Palais de Tokyo i Paris, Barbican i London, Triennale i Milano og Veneziabiennalen (2008, 2010 og 2014). Duoen er utropt av Metropolis Magazine til «Game Changer 2015».

In Residence: Stedene

Relatert innhold