Header InResidence

Produksjonskonglomerater i Prato

DET ER ÅPENT FOR INNSPILL TIL DETTE STEDET GJENNOM UTLYSNINGEN FOR ASSOSIERTE PROSJEKTER

Tekstilfabrikk i Prato (2013). Opphavsrett: Fabrizio Giovannozzi/Afp/NTB Scanpix

Situasjonsbeskrivelse:

Situasjonsbeskrivelsen skal sette rammene for In Residence: Utlysning etter intervensjonsstrategier og Utlysning etter assosierte prosjekter samt åpne opp for arkitekturrelaterte spørsmål knyttet til hvert sted.

Nasjonsfremmende prosjekter er ikke alltid kalibrert etter den infrastrukturen som skal holde dem i live. Den italienske klesindustrien, som omfatter alt fra designbyråer i luksusklassen til billig og rask pronto moda, er avhengig av nettverk som aldri kunne ha vært begrenset til landet selv. Prato-området er et av drivhjulene i produksjonen av Made in Italy-merkede produkter. Disse selger bransjen med stolthet over hele verden, som et kvalitetsvaremerke som jobber i henhold til «lokale» produksjonskrav og tradisjoner. Byen har i årenes løp vokst frem som et tekstilsenter, og både byen og bransjen har gjennom andre halvdel av 1900-tallet vokst rundt en særegen italiensk modell med små familieeide bedrifter. Stor tilstrømming av mennesker, først sørfra, og i de siste tiårene fra Kina, har gitt grobunn til veksten. Og der den første tilstrømmingen ga italiensk produksjon en plass i internasjonale handelsnettverk – i forbindelse med landets velkjente økonomiske «mirakel» – har den andre gjort denne produksjonen til et fortsatt levedyktig prosjekt takket være kapasiteten arbeidsinnvandrerne har til billig og raskt å forvandle tekstil til Made in Italy-produkter. Denne italienske byens kinesiskdrevne industri er i dag stort sett underleverandør for andre italienske firmaer, og fungerer som en helintegrert del av landets produksjonssystem.

Prato, som ligger i nærheten av Firenze, Toscana, har i dag en av de største kinesisk-dominerte bydelene, såkalte chinatowns, i Europa, med over 50 000 innbyggere (mer enn halvparten av dem angivelig uten arbeidstillatelse), og med sterke demografiske og økonomiske bånd til Whenzou-kommunen i Zhejiang-regionen. [1] Pratos kinesiske befolkning har en sosial dynamikk som utfylles av levende bånd til den kinesiske regionen, og av svært sterke nettverk og ulike former for fortrolighet innad i det etniske miljøet. Innvandrernes daglige aktiviteter begrenser seg ofte til fabrikkene, der de ansatte ikke bare arbeider, men også spiser og sover. Denne sosio-arkitektoniske konglomerasjonen har på ukritisk vis blitt fastlagt på grunnlag av de økonomiske og produksjonsmessige systemene. Den er en hybrid mellom fabrikkhuset og fabrikkbyen som er tilpasset globale frimarkedsregimer, og den skyldes en forvrengning av Pratos fabrikktypologier, ifølge arkitekt Mei-Lun Xue. [2]

Å fokusere på arkitekturen som huser disse formene for arbeid og sosiale forhold, kan ikke bare bidra til å presentere utfordringene i Prato og å gjøre noe med dem, det kan også på bredere vis problematisere kundene og lokalforholdene som gir fundament til denne verdensomspennende varehandelen, og deres verdiskapingssystem.

Rapport fra stedet (en smakebit):

Matilde Cassani om Produksjonskonglomerater i Prato

Rapportene om disse stedene er bestilt fra en gruppe internasjonale arkitekter, kunstnere, journalister og andre fagpersoner. Målet med bestillingen er å utfordre forestillinger om “sted” som utelukkende dreier seg om geometriske grenser og kontekstuelle referanser. Intervensjonsstrategier og assosierte prosjekter må ikke nødvendigvis svare direkte på disse rapportene.


Matilde Casssani, født i 1980, studerte arkitektur ved Politecnico di Milano og ved Universidade Tecnica de Lisboa, og senere arkitektur og bykultur (»Metropolis«) ved CCCB (Centro de Cultura Contemporània de Barcelona) og UPC (Universidade Politecnica de Catalunya) i Barcelona i Spania (som doktorgradsstudent). Hun har en doktorgrad i arealplanlegging og byutvikling. Etter studiene jobbet Cassani som konsulent for Deutsche Gesellschaft für Technische Zusammenarbeit (GTZ) (Tysk forening for teknisk samarbeid) i Sri Lanka, der hun begynte arbeidet med et forskningsprosjekt om oppbyggingen etter tsunamien. Videre har hun jobbet som arkitekt ved Stefano Boeris Boeri Studio. Hun underviser nå ved Politecnico di Milano og ved Naba (Nuova Accademia Belle Arti) og jobber med et forskningsprosjekt om «Hellig urbanisme». Praksisen hennes reflekterer de romlige implikasjonene religiøs flerkultur har i en moderne vestlig bykontekst.


In Residence: Stedene

Relatert program